NORSK FOR INTERNASJONALE STUDENTER Nivå 3 SUBSTANTIV Nasjonalitetsord Ord som betegner personer fra et land, skal skrives med liten bokstav. De skal normalt ikke ha artikkelen en foran når de forteller om subjektet. Noen få ord har -mann: engelskmann, franskmann, nordmann. En fra Polen polakk. De fleste andre nasjonalitetsordene ender på -er, (-eser, -ener, -aner.)
Flertall, ubestemt form De fleste ord får -(e)r: kvinner, briter, sønner. Personnavn på –er får –e: australiere, fotballspillere. Intekjønnsord på en stavelse får ikke endelse: barn Noen er uregelmessige: menn, døtre, bønder.
Ubestemt og bestemt form Ubestemt form Substantivet står i ubestemt form entall etter hvilken. Substantivet står i ubestemt form flertall etter hvilke og mange.
Bestemt form Substantivet står i bestemt form flertall etter mange av. Substantivet står i bestemt form foran eiendomspronomen (di). Substantivet står vanligvis i bestemt form etter adjektiv med bestemt artikkel (den beste) .
Ubestemt og bestemt form Ubestemt form Substantivet står i ubestemt form entall etter et og hvilket. Substantivet står i ubestemt form flertall etter hvilke og mange.
Bestemt form Substantivet står i bestemt form flertall etter noen av. Substantivet står vanligvis i bestemt form med bestemt artikkel foran og leddsetning etter: det landet (som) jeg trives best i, …
Bestemt og ubestemt form
Ubestemt form bruker vi når vi forteller om noe nytt, noe ikke leseren/tilhøreren kjenner til. Bestemt form bruker vi når tilhøreren kan forstå hva vi snakker om. Vi introduserer oftest noe i ubestemt form. Etterpå betraktes det som kjent og har bestemt form: Det var en gang en mann som hadde et esel og en hest. Mannen tok med seg eselet og hesten til markedet. Det er ikke nødvendigvis samme ord som gjentas. Det var en gang en mann som hadde et esel og en hest. Han tok med seg dyrene til markedet. Vi kan også bruke bestemt form uten å ha introdusert ordet først: De dro til byen. På markedet kjøpte han…. Leseren regner med at det dreier seg om den nærmeste byen og et lokalt marked og har ikke noe behov for introduksjon. Når det gjelder kroppsdeler, er det som oftest helt klart hvem de tilhører, og bestemt form er naturlig: Han lastet varene opp på ryggen til eselet.
Genitiv Genitiv uttrykker vi ved en s som settes til navn og andre substantiv. Den som eier eller har noe, kan stå i genitiv. Ordet som kommer etter genitiv har ubestemt form.
Sammensatte substantiv Problemer er hovedordet som spesifiseres ved hjelp av de andre ordene. Det første ordet må stå i ubestemt form entall. Ord som slutter på -sjon og -else får alltid en s etter seg i sammensetninger.
Sammensatte substantiv Hovedordet står sist i sammensetningen og spesifiseres ved hjelp av ordene foran. Det første ordet må stå i ubestemt form entall. Ord som slutter på –sjon, -dom og –ing får s etter seg i sammensetninger. Det gjelder også når det siste ordet begynner på s. Da får vi to s-er: informasjonssjef. Noen ganger får man også s når første del av ordet er sammensatt: Mordfrekvens, men selvmordsfrekvens.
Hun, henne, hennes Hun Vi bruker hun som subjekt: Hun kommer.
Henne Vi bruker henne som objekt og etter preposisjon: Jeg har ikke sett henne. Vi venter på henne.
Hennes Hennes er eieform; Hun eier eller har noe: bilen hennes, klassen hennes.
Den, de, det Den står i stedet for et substantiv i bestemt form, hankjønn og hunkjønn: (genseren) Den er fin. (kåpa) Er den ny? De står i stedet for et substantiv i bestemt form, flertall: (barna våre) De heter … (kakene) De er gode. Det står i stedet for et substantiv i bestemt form, intetkjønn: (slipset) Det er fint. Det introduserer også substantiv både i hankjønn, hunkjønn og flertall: Det er en fin genser. Det er ei fin kåpe. Det er barna våre. (Her står ikke det i stedet for et substantiv i bestemt form. Vi kan ikke si: * Kåpa er ei fin kåpe.
Refleksive uttrykk Å like seg er et refleksivt uttrykk; subjekt og objekt er samme person. I 3. person (han, hun, de) heter det refleksive objektet seg. Ellers har refleksivt objekt samme form som vanlig objekt.
Refleksive uttrykk Å konsentrere seg er et refleksivt uttrykk; subjekt og objekt er samme person. I 3. person (han, hun, de) heter det refleksive objektet seg. Ellers har refleksivt objekt samme form som vanlig objekt. Etter å og etter må skal verbet stå i infinitiv: konsentrere. Ellers står verbet i presens, konsentrerer, siden verbene i leddsetningene står i presens; leser, kan.
Sin Sin bøyes etter substantivet det står til: • • • •
veska si mannen sin huset sitt barna sine
Sin/si/sitt/sine bruker vi når subjektet er 3. person (hun, han, de) og eier/har det som står i objektet: Hun/Han/De skal selge bilen sin Sin/si/sitt/sine kan ikke stå i subjektet: Bilen hennes/hans/deres skal selges. I setningen under er bilen hennes subjekt i leddsetningen.
Hun sier
at bilen hennes skal selges. Leddsetning
Eiendomspronomen sin og hans Pedro har en bil: Bilen hans er på verksted. Han trenger bilen sin. Vi bruker formen sin når eiendomspronomen peker tilbake på subjektet.
Høflig form Høflig form
Vanlig form
Hva sa De? Kan jeg hjelpe Dem? Her er boka Deres.
Hva sa du? Kan jeg hjelpe deg? Her er boka di.
Vi kan bruke De, Dem og Deres i stedet for du, deg og di/din/ditt/dine. Denne formen kan vi bruke i formelle situasjoner når vi snakker høflig til én person.
Eiendomspronomen Substantivet har bestemt form foran eiendomspronomen: mannen min Substantivet har ubestemt form etter eiendomspronomen: min mann Eiendomspronomen står vanligvis etter substantivet. Men det er ikke uvanlig å sette dem foran: ved abstrakte ord: min skyld ved trykk: etter min mening ved familiemedlemmer: min mann Språket kan virke mer formelt når eiendomspronomen står foran. Derfor bruker vi også ofte min i stedet for mi i hunkjønn: min kone. Når vi har bestemt form med –a, må vi bruke formene mi, di, si i hunkjønn: kona mi/di/si. Når vi bruker bestemt form med -en, må vi bruke min, din, sin: konen min/din/sin.
Pronomen Objektet i aktiv blir subjekt i passiv:
objekt dem ham henne
subjekt de han hun
huset sitt huset hans/hennes/deres Vi kan ikke ha sin, si, sitt, sine i subjektet. Han solgte huset sitt. > Huset hans ble solgt. Hun solgte huset sitt. > Huset hennes ble solgt. De solgte huset sitt. > Huset deres ble solgt
Ubestemt pronomen Man er bare subjekt: Man må jobbe hardt. En kan brukes i alle ledd: En må jobbe hardt. Folk har bruk for en. Ens er eieform: Ens venner kan hjelpe. Man/En er 3.person. Derfor bruker vi sin når objektet knyttes til subjektet: Man må ta vare på sine venner.
VERB Presens Nesten alle verb danner presens ved å sette -r til infinitiv. Men noen verb følger ikke det mønsteret:
Infinitiv vite spørre gjøre være si
Presens vet spør gjør er sier
Det gjelder også modalverbene:
vill skulle kunne burde måtte
vil skal kan bør må
Infinitiv og presens Formen arbeider er presens og må brukes når det ikke er andre verb i setningen. Etter modalverb som kan og må må vi ha infinitiv uten å: arbeide. Etter andre verb og etter uttrykk med preposisjon, må vi ha infinitiv med å: å arbeide. Preposisjonen er en del av et fast uttrykk i: ha behov for, være nødt til, ha lyst til.
Hvilket verb? Vi kjenner personer. Vi vet noe mer abstrakt Spille gjør vi når vi følger regler. Leke er mer uformelt Sette tar objekt: sette noe et sted. Stå tar ikke objekt: Noe står et sted. Legge tar objekt: legge noe et sted. Ligge tar ikke objekt: Noe ligger. Legge: legge noe på bordet (horisontalt). Sette: sette noe på bordet (vertikalt).
Fortid Preteritum bruker vi om fortid. Vi snakker om noe som skjedde i fortida. Ofte har vi tidsuttrykk som: for en time siden, før, i går, i fjor, i 2003, i forrige uke osv. Perfektum kan vi bruke om noe som starter i fortida, og som fremdeles varer: Jeg har hatt feber i noen dager. Jeg har gått på denne skolen i to år nå. Vi kan også bruke perfektum om fortid. Da snakker vi om handlinger som vi ikke tidfester i fortida, og som har konsekvenser nå. Setningen kan være uten adverb eller vi bruker adverb som nå, i det siste, i denne uka, i år: Jeg har solgt bilen. (= Jeg har ikke bil nå.) Jeg har sett mange gode filmer i det siste.
Presens, perfektum, preteritum Presens om nåtid: Hun bor på landet.
Perfektum om nåtid: Hun har bodd på landet i et år nå. Vi sier hvor lenge situasjonen har vart. Preteritum om avsluttet fortid: Før bodde hun i byen
Indirekte tale Indirekte tale står i en leddsetning. Ordstilling i leddsetning:
Subjunksjon Om
subjekt vi
adverb ikke
verb burde vente.
Tempus i indirekte tale Når det innledende verbet står i preteritum (her: spurte), er det vanlig at (hjelpe)verbet i leddsetningen også står i preteritum
Pluskvamperfektum Denne formen bruker vi når vi skal fortelle om en handling som var ferdig før enn annen handling i fortida. Handling 1) Jeg ventet i en time. Handling 2) Jeg gikk. > Da jeg hadde ventet i en time,gikk jeg. (leddsetning) Vi skriver komma etter leddsetningen, og verbet i hovedsetningen kommer som første ord etterpå.
Passiv • • •
Presens: Saken blir avgjort. Preteritum: Saken ble avgjort. Framtid: Saken vil bli avgjort.
Ordstilling Setningene følger mønsteret:
1 Saken Nå De I går
verb vil vil ble ble
subjekt
adverb nok
saken de
ikke ikke
verb bli avgjort. bli avgjort invitert. invitert
Passiv S-passiv Vi kan bruke formen med s i presens - og i infinitiv etter verbene kan, skal, må og bør:
Presens
Aktiv Vi feirer dagen
Passiv Dagen feires i mai.
Infinitiv
Vi skal feire dagen. Man bør feire dagen. Dere kan feire dagen. Vi må feire dagen.
Dagen skal feires. Dagen bør feires. Dagen kan feires. Dagen må feires.
Bli + perfektum partisipp Ellers danner vi passiv med verbet bli + perfektum partisipp: å bli feiret. Presens: Dagen blir feiret. Preteritum Dagen ble feiret. Perfektum Dagen er blitt feiret (eller har blitt feiret eller er feiret)
Imperativ Imperativ kan vi bruke når vi oppfordrer noen til å gjøre noe. Imperativ er lik infinitiv minus –e. Hvis infinitiv ender på en annen vokal, er imperativ lik infinitiv:
Infinitiv å lese å gå
Imperativ Les! Gå!
I vanlig talespråk står ikke foran: Ikke gå! Ikke si noe. (I skrift kan det også stå etter: Ta ikke med mat inn.)
ADJEKTIV Suffikser -lig, -isk, -ell er typiske suffikser når man lager adjektiv av substantiv.
Adjektivbøyning Adjektiv har normalt –t i intetkjønn, men adjektiv som slutter på –lig og –isk får ikke –t. I flertall og bestemt form får adjektivene –e. Adjektivene har bestemt form etter adjektivets bestemte artikkel (den), etter eiendomspronomen (vår) og etter genitiv (Landets).
Adjektivet lang • • • • •
Hankjønn/hunkjønn: En lang tur Intetkjønn: Et langt skjørt Flertall: lange gardiner Komparativ lengre Superlativ lengst
Superlativ bøyes i bestemt form: den lengste turen. (Se også Preposisjoner og adverb oppgave 10)
Liten Positiv
Superlativ
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
Ubestemt liten lita lite små
Bestemt Komparativ den lille mindre den lille det lille de små
Ubestemt Bestemt minst den minste den minste det minste de minste
Vi bruker bestemt form av adjektiv foran substantiv i bestemt form og etter eiendomspronomen (min egen). Komparativ bøyes ikke. Superlativ bøyes i bestemt form
Annen ubestemt en annen dag et annet sted andre steder
bestemt den andre dagen det andre stedet de andre stedene
Uten substantiv: • • • •
En annen (entall; for eks person) Et annet (entall; f.eks kurs) Noe annet (generelt) Noen andre (flertall)
Ordenstall 2. mai: andre mai eller: annen mai (eldre form)
Komparativ De fleste adjektiv danner komparativ ved hjelp av endelsen -ere. Men en del adjektiv får ikke endelse, men ordet mer foran seg i komparativ. Det gjelder partisipper av verb; kjent, skuffet, irritert, sjarmerende. Det gjelder adjektiv som slutter på -ete: rotete, bråkete. Det gjelder adjektiv som slutter på -isk, og har mer enn en stavelse: økonomisk. Det gjelder også en del andre adjektiv: moderne. Nasjonalitetsadjektiv får også vanligvis mer foran seg i komparativ, og iallfall når man sammenlikner med en annen nasjonalitet.
Superlativ De fleste adjektiv danner superlativ ved hjelp av endelsen -est. Men en del adjektiv får ikke endelse, men ordet mest foran seg i superlativ. Det gjelder partisipper av verb; berømt, kjent, skuffet, irriterende. Det gjelder adjektiv som slutter på -ete: , bråkete. Det gjelder adjektiv som slutter på -isk, og har mer enn en stavelse: sympatisk. Det gjelder også en del adjektiv som slutter på -e: moderne. I ubestemt form har vi ikke bøyning: Hun er mest kjent. De er mest kjent. I bestemt form får vi -e og artikkel: Hankjønn/hunkjønn: den mest kjente kunstneren Intetkjønn: det mest kjente stedet.
Flertall: de mest kjente skolene. Foran et substantiv i bestemt form må adjektivet ha bestemt form. Ellers kan vi ofte velge: Hvem er mest irriterende/den mest irriterende/de mest irriterende (av dem)? Hva er mest irriterende/det mest irriterende? (generelt)
Sammenlikning Uttrykk for likhet: • •
Hun er like gammel som ham. De er like gamle.
Forskjell: • • •
Han er ikke så gammel som henne. Han er yngre enn henne. Jeg er dobbelt så gammel som ham.
NB komparativ+ enn
Sammenlikning av to Vi bruker superlativ i slike sammenlikninger: •
Hvem er eldst, Per eller Ola? (Men: Er Per eldre enn Ola?)
Ofte kan vi velge om vi bruker ubestemt eller bestemt form: • •
Hvem er eldst/Hvem er den eldste? Hva er best/Hva er det beste? (generelt)
Adjektiv og substantiv Noen + ubestemt form, flertall Disse + bestemt form, flertall Den + bestemt form, entall De + bestemt form, flertall Etter genitiv og eiendomspronomen har substantivet ubestemt form og adjektivet bestemt form: • •
Karis nye bil Vårt nye hus
Mat er et entallsord: god mat. Ubestemt form fordi setningen inneholder ny informasjon. Presens partisipp ender på –ende. Det har en aktiv betydning; Det som skremmer, er skremmende. En skremmende person er en som skremmer andre. Perfektum partsipp ender på –t og har en passiv betydning. En skremt person er en som er blitt skremt av noe/n. Etter verbet bøyer vi vanligvis ikke perfektum partisipp: Han er skremt. De er skremt. (men foran et substantiv må det bøyes i flertall: En skremt mann. Et skremt barn. To skremte barn.)
Tall og Mengder Tall 13 - 19 slutter på -ten: tretten, femten, atten, nitten 30 - 90 slutter på -ti: tretti, femti, åtti, nitti. 8 og 80 skrives med å (åtte, åtti), 18 skrives med a (atten) Vi bruker og etter hundretallet ( - etter tusentallet hvis det ikke er noe hundretall): 207 - To hundre og sju • • •
217 - To hundre og sytten. 2202 - To tusen to hundre og sju. 2007 - To tusen og sju
Gammel tellemåte Denne eldre måten å telle på brukes fremdeles av mange. Man behøver ikke å lære å bruke den, men det er nyttig å kunne forstå den. Man startet med enerne; femogseksti er det samme som sekstifem (65). Noen ord er også ulike: Tidligere sa man syv for sju, tyve for tjue, tredve for tretti og man kunne si førr for førti. syvogtyve = tjuesju, treogtredve = trettitre, femogførr = førtifem.
Begge Begge to henviser til to helt bestemte personer eller ting. Begge deler er mer generelt.
Ingen Ingen av dem viser til helt bestemte personer eller ting. Ingen av delene er mer generelt. Ingen av dem tilsvarer begge to. Ingen av delene tilsvarer begge deler.
Ord for mengder Vi skiller mellom det vi kan telle og det vi ikke kan telle:
Flertall, det som kan telles: Noen, mange, få, de fleste mennesker.
Ikke tellelig: Noe, mye, lite, litt kaffe.
Det meste brukes generelt: Jeg forstår det meste. Foran substantiv sier vi: Vi har spist det meste av maten.
Litt/lite Begge disse ordene brukes om det som vi ikke kan telle. Litt er positivt og betyr en del: Jeg har litt kaffe. (Du kan få kaffe.) Lite er negativt. Jeg har lite kaffe. (= for lite, mindre enn jeg ønsker.) Adverb som ganske, nokså, veldig kan bare stå foran lite; nokså lite kaffe. Bare kan stå foran litt: bare litt kaffe.
Noe og noen Vanligvis står noe til det som ikke kan telles, noen til ord i flertall. I spørsmål og nektende setninger bruker vi dessuten noe for artikkelen et, og noen for ei og en: • •
Det er et legesenter her. Er det noe legesenter her? Det er ikke noe legesenter her. Det er en kino her. Er det noen kino her? Det er ikke noen kino her.
All og hel Hel brukes med entall om ting som kan telles: • • •
Hun/hankjønn: ei hel uke, en hel dag Intetkjønn: et helt år Bestemt form: hele året.
Alle brukes om flertall: Alle kuldegradene All brukes med entall om det som ikke kan telles: • •
Hun/hankjønn: all snøen Intetkjønn: alt arbeidet.
All, hel, hver
Det som kan telles: Hver/hvert Hver og hvert står foran substantiv i ubestemt form entall: Hunkjønn/hankjønn: hver uke, hver dag Intetkjønn: hvert år
Alle Alle bruker vi foran substantiv i flertall: Alle kapitlene var interessante.
Hele Hele brukes foran substantiv i bestemt form i entall: Hele dagen (= en komplett dag)
Det som ikke kan telles: All/alt Hankjønn/hunkjønn: All maten var god. Intetkjønn: Alt arbeidet var morsomt. Alt, all, alle kan også stå foran substantiv i ubestemt form. Da er betydningen generell: • • •
All mat er god. Alt arbeid er bra. Alle dager er like.
Spørsmål Hvor + ord for mengder/adjektiv/adverb
Hvor mye Hvor mange Hvor ofte Hvor lenge Hvor langt
forteller om "" "" "" ""
noe utellelig antall frekvens tidsperiode distanse
Adjektiv bøyes: • • • •
Hvor lang tid tar det? Hvor lange turer går de? Hvor gammelt er huset? Hvor gamle er barna?
ingen > ikke noen I helsetninger med et enkelt verb kan vi velge form i objektet: • •
Det koster ingenting. Jeg så ingen. Eller: Det koster ikke noe. Jeg så ikke noen.
Ingen og ingenting inneholder negasjon og kan ikke stå sammen med ikke. I leddsetninger skal negasjonen stå foran verbet. Da må vi velge formen med ikke: • • •
Jeg så ikke noen. > Hun sier at hun ikke så noen. Jeg så ingen. > Hun sier at hun ikke så noen. Det gjør ingenting. > Hun sier at det ikke gjør noe.
Preposisjoner og Adverb På
Vi bruker preposisjonen på i tidsuttrykk blant annet når det er gått en viss tid uten at noe har skjedd: Jeg har ikke vært hjemme på seks dager. (Preposisjonen i i tilsvarende setning forteller om handling som varer hele perioden: Jeg har ikke vært hjemme i seks dager (ennå), bare i fem.) Vi bruker perfektum fordi vi forteller hvordan situasjonen er nå.)
Tider på døgnet om + bestemt form: om kvelden, om natta osv. (generell betydning) i + ubestemt form: i kveld, i natt osv. (en spesifikk kveld osv.
Tidsuttrykk Per står foran ord i ubestemt form entall. I og om står foran ord i bestemt form. Betydningen er den samme i: to timer per uke/to timer i uka.
Per Per står alltid foran substantiv i ubestemt form entall. I følges av substantiv i bestemt form i slike uttrykk. Når det ikke er noen preposisjon, har vi også bestemt form: 75 kroner gangen. 50 kroner literen. Særlig i målsord er det vanlig med uttrykk uten preposisjon.
Preposisjonsuttrykk Alle disse er faste uttrykk, der preposisjonen inngår som en del av uttrykket.
Gradsadverb Adverbene kan stå foran adjektiv og adverb og graderer betydningen.
litt nokså trøtt veldig svært (formelt)
Hun er
Helt bruke for å fortelle at noe er komplett, fullstendig: •
Hun er helt ferdig
Noen adverb står foran komparativ
Hun er
litt mye trøttere enn meg. enda
Når vi bruker enda må begge være veldig trøtte
Partikkelverb Verb + adverb danner faste forbindelser der betydningen kan være nokså ulik den verbet og adverbene har hver for seg. Sammensetninger med ut og opp forteller ofte at en handling er ferdig.>
Partikkelverb Verb + preposisjoner eller adverb danner faste forbindelser der betydningen kan være nokså ulik den verbet og preposisjonene/adverbene har hver for seg. De må læres som faste uttrykk.
Langt og lenger Adverb • •
De gikk langt. (distanse) De ventet lenge. (tid)
Komparativ: De gikk lenger enn de pleier. (distanse og tid)
Adjektiv • • •
en lang pause et langt løp lange dager
Adjektivet lang står til substantiv som kan uttrykke både tid og distanse. Komparativ: De ville ha en lengre pause.
SETNINGER Ordstilling I hovedsetningen står verbet på andreplass. På førsteplass kan det stå et subjekt eller andre ord. Første ledd kan være en leddsetning. Og og men står utenfor selve setninge
1 Du I går Da jeg spurte, du
Og
verb sa sa sa sa
subjekt du du
I leddsetninger kommer subjektet foran verbet: • •
Da du sa …, … . Selv om du sa …, … .
Ordstilling Selv om og på grunn av at innleder en leddsetning. Subjektet står først. Ikke kommer foran verbet. For innleder en hovedsetning. Verbet står på andreplass. Seg er et trykklett pronomen som kommer foran ikke når verbet er enkelt. Derfor er adverb først i en hovedsetning. Verbet kommer på andreplass, fulgt av subjektet. Seg er et trykklett pronomen som kommer foran ikke når verbet er enkelt. Trykklett pronomen i hovedsetning med et enkelt verb
1 Derfor
verb følte
subjekt/objekt hun seg
adverb ikke bra.
For
hun
følte
seg
ikke bra.
(Men:
1 Hun
verb har
subjekt
adverb ikke
verb følt
seg bra
Plassering av trykklett pronomen. Objektet står vanligvis etter siste del av verbet: •
Jeg har aldri sett ham.
Men når verbet bare er ett ord (presens eller preteritum), og når det ikke står en preposisjon foran pronomenet, står normalt et trykklett pronomen like etter subjektet og verbet, og altså foran adverb som ikke, aldri: • •
Jeg kjenner ham ikke. I går så jeg ham dessverre ikke.
Men med preposisjon kommer pronomenet etter ikke: Jeg snakket ikke med ham.
Ordstilling Setninger med verbene synes, tror, håper settes ofte etter en annen setning. Den første setningen skal ha komma etter og fyller første plass i et hovedsetningsskjema. Ikke plasseres i første del:
1 Det Det gikk bra, Det gikk ikke så bra,
verb håper synes tror
subjekt jeg. jeg. jeg
Indirekte tale Indirekte tale refereres i en leddsetning.
Leddsetning Subjunksjon …at
subjekt barna
adverb ikke
verb er
Pronomen Når man refererer hva en annen person har sagt, må man skifte pronomen. I leddsetningen får vi refleksiv form i objektet når subjektet er ”eier”: •
... at han må passe på barna sine. (Det er hans barn)
Men vi har ikke refleksiv form i subjektet: •
… at barna hans ikke er friske
friske
Adverb, konjunksjoner og subjunksjoner Årsak/følge Derfor er adverb først i en hovedsetning. Verbet kommer like etter. For er konjunksjon. Det kommer en hovedsetning som forteller om årsak , etter. Så er konjunksjon. Det kommer en hovedsetning som forteller om konsekvens , etter. Fordi er subjunksjon og innleder en leddsetning.
Motsetning Likevel er adverb først i en hovedsetning. Verbet kommer like etter. Men er konjunksjon og knytter sammen setninger. Selv om subjunksjon og innleder en leddsetning. Til tross for at subjunksjon og innleder en leddsetning.
Hovedsetning konjunksjon Derfor Likevel så hun Men likevel
verb byttet byttet byttet byttet
subjekt hun den. hun en ikke. den. hun den ikke
.
Leddsetning Subjunksjon fordi selv om
subjekt hun hun
adverb ikke ikke
verb likte likte
den. den
Hovedsetning med leddsetning En leddsetning kan stå på førsteplassen i en hovedsetning. Verbet kommer på 2. plass, like etter leddsetningen;
Hovedsetning 1 Hvis du ikke er frisk,
verb kan
subjekt du
adverb ikke
verb reise.
I leddsetningen har vi denne ordstillingen:
Leddsetning Subjunksjon Hvis
subjekt du
Spørrende leddsetninger
adverb ikke
verb er
frisk, …
Leddsetninger kan innledes med et spørreord. Etter spørreordet kommer subjektet, deretter et eventuelt adverb,så kommer verbet. Sammen med hvilken kan det også står et substantiv først i setningen:
Leddsetning subjekt (Jeg vet ikke) hvorfor (Jeg vet ikke) hvilken buss
adverb ikke
han de
verb kommer. tar.
Leddsetninger med spørreord Leddsetninger kan innledes med et spørreord. Etter spørreordet kommer subjektet.
Hva sier Hvem er
subjekt hun? det?
(Jeg vet ikke) hva (Jeg vet ikke) hvem
Subjekt hun det
verb sier. er.
Når spørreordet er subjekt i setningen, må vi sette inn som:
subjekt Hva har skjedd? Hvem bestemmer?
(Jeg vet ikke) hva som (Jeg vet ikke) hvem som
verb har skjedd. bestemmer.
Som-setning Som-setninger er leddsetninger som forteller mer om et substantiv som står foran.
… ei kusine … ei kusine … ei kusine … ei kusine … ei kusine
som som som jeg som du som vi
ikke ikke må
kommer snakker liker har møtt. snakke
Ordet som står i stedet for både hun og henne i setningen i parentes.
hit. norsk. godt. med
